Hva mener Fagforbundet om direktørlønninger og styrepamperi?

Av Are Saastad, leder i Gaustadklubben, Fagforbundet Aker universitetssykehus

Som ansattrepresentant i et helseforetaksstyre – valgt av de sykehusansatte på liste fra Fagforbundet – ligger det i sakens natur at jeg skal representere fagbevegelsens verdier og politikk.

Det betyr også at jeg har ansvar for å innhente min fagforenings synspunkter på saker jeg er med å behandle i styret. Samtidig har jeg rett til hjelp når jeg står fast, både fra fagforeningen og fra forbundet mitt. Ikke minst gjelder det råd og veiledning til hva som bør og skal være vår politikk i styringen av helseforetakene.

Fagforbundet det beste helseforbundet

Jeg er derfor glad for å kunne slå fast at Fagforbundet utvilsomt er det beste helseforbundet i Norge, med en svært konsistent politikk på sykehusområdet og med en godt etablert og vel fungerende organisasjon for utforming og utøvelse av politikk. De fylkesvise sykehussamlingene, de regionale koordineringsleddene for styrerepresentantene, forbundets aktive og drivende sentrale sykehusgruppe og de årlige sykehuskonferansene på Sørmarka tømrer vårt forbund rundt sykehuspolitikken på en imponerende måte. Ingen kan anklage Fagforbundet, som landets tydeligste motstander av sykehusreformen, for ikke å ta reformens praktiske konsekvenser på alvor!

På ett område mangler Fagforbundet likevel politikk, og slik har det merkelig nok vært siden sykehusreformen ble etablert i 2002. Hva skal forbundets styrerepresentanter i foretakene mene og foreta seg med en av reformens klareste – og etter mitt syn mest motbydelige - utslag; nemlig de stadig økende direktørlønningene, og ditto styrehonorarene?

Hvorfor ikke klar politikk for direktørlønninger?

Det er styrene som fastsetter sykehusdirektørenes lønn. Jeg mener det er åpenbart at vi bør begrense de skyhøye direktørlønningene. To ganger har jeg derfor, som den eneste i mitt styre, stemt mot å heve lønna til Akers direktør, først fra 1 million til 1.030.000, og nå i våres ytterligere 70.000 opp, til 1,1 millioner. Jeg har begrunnet min stemmegivning med at direktørens lønn ligger for høyt sammeliknet med de lavest lønte på sykehuset. Forholdet er 1:5! Jeg har samtidig understreket at min stemmegivning ikke har med direktørens innsats å gjøre, men er uttrykk for et prinsipielt syn på at en sykehusdirektør ikke bør tjene like mye som landets statsminister – slik jeg trodde vårt forbund også mente.

Men når jeg begge gangene også har etterlyst en felles politikk og argumentasjon for vårt syn i de organene jeg deltar i forbundet, har svarene jeg har fått vært ulne. Jeg har ikke fått noen råd, selv om vi utad er mot ledernes lønnsfest. Med andre ord er det opp til den enkelte styrerepresentant å avgjøre saken. Hvorfor kan ikke forbundet ha en klar politikk også på dette området, som vi har det i forhold til privatisering, outsourcing og nedskjæringer?

Styrehonorarer - bare ta imot?

Enda vanskeligere synes spørsmålet om styrehonorarene å være. Honorarene spratt voldsomt i været da sykehusreformen ble etablert. Litt avhengig av helseforetakenes størrelse, får vi som styrerepresentanter nå rundt 10.000 kroner for hvert styremøte, enten vi deltar på møtene eller ikke. For mitt foretaksstyre dreier deg seg årlig om 92.000 kroner i honorar. Vel er det en del arbeid forbundet med å sitte i et styre, det skal jeg ikke underslå. Men dette er likevel en helt uhørt honorering for en tross alt begrenset jobb. For ansattes representanter kan man føye til at styrearbeidet stort sett foregår i arbeidstida. Og viktigere – vi sitter ikke i styrene som enkeltpersoner, vi sitter der som tillitsvalgte, valgt på lister på vegne av Fagforbundet. Med andre ord er ikke vår drivkraft for å sitte i styrene å styrke vår egen lommebok.

Forbundet advarte mot høye styrehonorarer før reformen ble vedtatt, men deretter ble det stille. Etter å ha luftet spørsmålet om en felles politikk og opptreden en rekke ganger, uten å få respons, må jeg derfor konstatere at på dette området har ikke Fagforbundet valgt å ha noen politikk. Resultatet er selvfølgelig at det skal mye til å protestere som enkeltstående styrerepresentant. Derfor er det kanskje heller ikke så rart at jeg så vidt vites er den eneste av landets styrerepresentanter som så langt har valgt å frasi meg honoraret, og i stedet innbetaler netto utbetalt beløp til min klubb og fagforening, som igjen deler pengene ut blant annet via et utdanningsfond for fagforeningens medlemmer.

Sosialist - ikke idealist

Ved å gjøre dette som enkeltperson framstår man jo lett som idealist. Jeg anser dette tvert om som en politisk handling, og foretrekker å bli kalt sosialist. Praktisk sett gir en slik handling meg også økt integritet i jobben med å være de ansattes – og befolkningens – ombud i sykehusstyret. Det som er synd, er at Fagforbundet, ved å unnlate å ha politikk på et område som til en viss grad er til fordel for oss selv, står i fare for å miste noe av vår viktige troverdighet som konsekvente motstandere av sykehusreformen og uegennyttige forsvarere av velferdsstaten.

Innlegget har stått på trykk i Fagbladet nr. 6/2008

Topp     Hjem