Klassekampen og Fagforbundet

Av Are Saastad, leder i Gaustadklubben/nestleder i Fagforbundet Aker universitetssykehus

Nylig vedtok forbundsstyret i Fagforbundet å kjøpe aksjer for 3,5 millioner kroner i Klassekampen. Med 13 prosent blir forbundet en av fire store eiere i avisa. Kommentatorer i VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv vil sikkert bruke saken til å mistenkeliggjøre forbundets kontakter til den politiske venstresida. 

Se hvor radikalt Fagforbundet er blitt! Se hvor langt Jan Davidsen har beveget seg mot kommunismen! At Fagforbundet har en betydelig aksjepost i A-pressa, og derved i TV2, har merkelig nok ikke ført til liknende bekymringer.  

For å si det slik: Fagforbundet er neppe blitt et mer revolusjonært forbund etter denne pengeplasseringen, dersom det skulle bekymre noen. Det som bekymrer meg, er at ingen, heller ikke i avisas ledelse, ser ut til å reflektere over hva Fagforbundets millioner kan få å bety for Klassekampens journalistikk. Jeg tillater meg derfor å gjøre det.

Det er ikke så underlig at Fagforbundet ønsker seg deleierskap i Klassekampen. Avisas anseelse, innflytelse og opplag har økt betydelig de seinere årene. Ikke minst har avisa styrket sin betydning for fagbevegelsen, der ”alle” leser KK. Avisa har overtatt noe av Arbeiderbladets/Dagsavisens rolle som primærorgan for faglige og politiske utspill, ikke bare for den faglige opposisjonen, men også for fagbevegelsens ledelse. Fagforbundets ledelse har ofte kommet til med utspill i Klassekampen som ikke er blitt problematisert i andre aviser.

Fagforbundet trenger rett og slett Klassekampens skarpe penner og betydelige nedslagsfelt. Det er heller ingen tvil om at fagbevegelsen er avgjørende for en god og rettferdig samfunnsutvikling, og at venstresidas avis må ta bevegelsen på alvor – noe den ikke alltid har gjort.

Samtidig er LOs – og også Fagforbundets - ledelse, garantister for det formaliserte faglig-politiske samarbeidet med Arbeiderpartiet. Dette samrøret er omstridt i fagbevegelsen. Det samme er en organisasjonskultur som forhindrer åpen debatt og opposisjon, blant annet mot det faglig-politiske samarbeidet.

Av og til tas også harde midler i bruk for å knekke opposisjonen. Fagforbundet er slett ikke noe unntak; det skulle være nok å nevne behandlingen av tidligere nestleder i Norsk Kommuneforbund, SV-eren Gunhild Johansen, som regelrett ble knust da Fagforbundet ble stiftet i 2003. Det var heller ikke mye som minnet om demokrati da Jan Davidsen med hard hånd styrte sine tropper på LO-kongressen i 2005 slik at det meget omstridte pensjonsforliket fikk et knapt flertall – noe som igjen skapte grunnlaget for forrige måneds pensjonsvedtak i Stortinget. Hvilke dramatiske følger dette vedtaket vil få for fagbevegelsens medlemmer!

Jeg er selvfølgelig glad for at Klassekampen utvider sin politiske og økonomiske basis. Det er likevel nødvendig å minne om at enhver økonomisk binding har konsekvens, stor eller liten.

For Fagforbundets lavtlønte kvinnelige medlemmer i offentlig sektor er avisas journalistikk til stor fordel, med sin klare profil for vanlige folk og mot nedbygging av velferdsstaten. Men for forbundets ledelse vil nok ikke et tilsvarende skarpt fokus på forbundets og fagbevegelsens egen lederstil falle i like god jord. Mitt spørsmål er om Klassekampens journalistiske vurderinger vil være upåvirket av dette, dersom – for eksemplets skyld – undertegnete skulle tipse avisa om en ny, stygg sak der en opposisjonell tillitsvalgt blir trakassert og støtt ut av landets mektigste forbundsleder?

Fordi debatten om og oppgjøret med fagbevegelsens begrensende krefter er nødvendig å ta dersom venstresida skal vinne nye skanser, er det avgjørende at redaktør og journalister i venstresidas dagsavis er seg bevisst dette mulige dilemmaet ved Fagforbundets pengeplassering.

Debattinnlegg i Klassekampen tirsdag 10. april 2007

Topp     Hjem