Slå ring om institusjonene

Av Are Saastad, leder i Gaustadklubben

Å angripe institusjonene, uten å nyansere, er farlig, fordi det er å spille ballen rett i hatten på markedsliberalister som ønsker å rive ned velferdsstatens skjøre byggverk.

Det finnes ulik historisk forståelse av hva som var årsaken til at asylene ble opprettet. Det fikk jeg vite, da jeg i desember deltok som innleder på Fagforum for psykisk helsearbeid sin årlige konferanse. En av mine medinnledere, en psykolog, slo fast at etableringen av institusjonene på 1800-tallet skjedde på grunn av frykt. Om jeg oppfattet det rett, mente innlederen at vi best kvitter oss med denne frykten ved å avskaffe institusjonene. 

En slik holdning er lite gjennomtenkt. Velferdsstatens viktigste kjennetegn er nettopp etableringen av humanistiske institusjoner; det offentlige skolevesenet, barnevernet, sosial- og helsevesenet - og psykiatrien. Ideen er at det kollektive skal ta ansvar for individet, der individet ikke klarer å ta vare på seg selv. Uten institusjonene ville vi levd i barbariet: Et rått klassesamfunn der de svake er dømt til å gå under. Å angripe institusjonene, uten å nyansere, er derfor farlig, fordi det er å spille ballen rett i hatten på markedsliberalister som ønsker å rive ned velferdsstatens skjøre byggverk.

Men det var neppe å avskaffe velferdsstaten min medinnleder mente å gå inn for. Hun siktet til de psykiatriske sykehusene – som for tiden ikke står særlig høyt i kurs, verken hos myndighetene eller hos dem som får opptre som premissleverandører i psykiatridebatten. Mange av de psykiatriske sykehusene er i ferd med å avfolkes, og det skjer nesten uten offentlig debatt.

Det er også riktig at det moderne samfunnet alltid har hatt behov for å lage et skille mellom ”dem” og ”oss”, der alle slags avvikere fra det normale blir definert som ”dem”. Filosofen Michel Foucault snakker om ”den store utestengningen” på 1600-tallet, i sin klassiker Galskapens historie. Det er en presis beskrivelse av vårt syn på dem som ikke passer inn, og som snarere er preget av forakt enn av frykt.

Men det er blodig urettferdig å hevde at det var frykt for de sinnslidende – eller forakt - som var motivet for dem som kjempet for at Norges første asyl skulle bygges. Historien viser, for å sitere Svein Haugsgjerd, at ”Gaustad sykehus ble bygget med de beste, nestekjærlige intensjoner for øyet. Her skulle man gjøre alt som var mulig for å hjelpe ”helbredelige sinnssyke” til å gjenvinne sin sjelelige sunnhet” (Thorvald Steen (red.): Asylet – Gaustad sykehus 150 år, Aschehoug 2005). Asylenes grunnleggende verdi er som forsvarsverker for de utstøtte, kjempet fram i et samfunn som bygger på den sterkestes rett.

Etter hvert gikk likevel mye galt. Asylene ble ikke de fristedene de var ment å være. I mange tilfeller ble de i stedet anstalter med kulturer for overgrep. Fortsatt finnes overgrepskulturer. Å kjempe mot dette er avgjørende viktig for å bevare kjernen i norsk psykiatri, og burde være et hovedanliggende i dagens psykiatriplaner. Det er det dessverre ikke.

Tvert imot er mangelen på oppgjør forstemmende, både i myndighetenes politikk, og i fagmiljøene - både i og utenfor sykehusene. Spesielt er psykiaternes uvilje til å vurdere egen praksis påfallende. Da Tidsskrift for den norske legeforening omtalte 150-årsboka fra Gaustad, som blant annet tar for seg to av psykiatriens mørkeste symbolsaker; behandlingen av Arnold Juklerød og lobotomiene, gikk psykiater Per Sundby i stedet i forsvarsposisjon. ”Det er lettvint å bruke bruddstykker av det 150-årige sosiale liv og de terapeutiske eksperimenter ved Gaustad sykehus som skyteskive for psykiatriens stadig uløste problemer og uinnfridde forventninger”, skrev Sundby, om dette forsøket på å styrke psykiatrien ved å bidra til åpenhet og debatt (Tidsskriftet nr. 8/2006).

I stedet for åpenhet, kritikk og debatt, er hovedinnholdet i dagens opptrappingsplan for psykisk helse å bygge sykehusene ned. Planen bygger på tankegods fra 1960-tallets italienske og amerikanske psykiatri, der et helt nødvendig oppgjør med de totale psykiatriske institusjonene banet seg vei. Dette førte til nedbygging, dels nedleggelse, av sykehusene, og utskrivning av pasientene til lokalsamfunnene. Dette skjedde også hos oss. Problemet var – og er – at nedbyggingen ikke ser ut til å ha en ende, og at den aldri er blitt fulgt opp med nødvendige midler til alternative tiltak.

Finn Skårderud forklarer årsaken til dette på en god måte i ”Asylet”: ”Det norske problem er at gode hensikter historisk sett falt sammen med høyrebølgen. På to tiår er det markant hvordan den markedsøkonomiske retorikken har tatt grep om våre samtaler om psykiatri”. Resultatet er en psykiatrireform uten hjerte, der målet om å effektivisere får dominere, mens den opprinnelige sosiale bevegelsen er borte.

Det er det er behov for nå, er en kvalitativ styrking av sykehusene, ikke en nedbygging. Likevel har Rådet for psykisk helse erklært at det ikke lenger er riktig å kreve mer penger til psykisk helse. I stedet velger Rådet å fokusere på hvordan psykiatripengene brukes. Dette er sikkert godt ment. Men det betyr også at dagens nedskjæringspolitikk på psykisk helse-feltet kan fortsette, og at gode tiltak blir satt opp imot hverandre.

Jeg har stor tro på lokal psykiatri, men den kan aldri fullt og helt erstatte sykehusene. Vi trenger begge deler. Eller som Skårderud skriver i ”Asylet”: ”Når det indre reflekterende rommet klapper sammen, kan det være nyttig med et ytre rom for refleksjon – med vegger, mat og folk.”

I dag ser det i stedet ut til at ledelsen ved helseforetaket Ullevål sykehus uhindret får legge ned Senter for barne- og ungdomspsykiatri, Norges viktigste institusjonelle fag- og behandlingsmiljø for barn og unge med psykiske lidelser.

Kronikk i Psykisk Helse 1/2007

Topp     Hjem