Sykehusreform for papirkurven

Av Are Saastad, leder i Gaustadklubben, Fagforbundet Gaustad sykehus

I sin kronikk For tidlig jubel for helsereformen 24.7 skriver Arbeiderpartiets tidligere helse- og sosialminister Tove Strand skarpt og klokt om mangelen på god styring i de regionale helseforetakene. Raske og til dels dårlig motiverte sammenslåinger av sykehusavdelinger, strukturelle endringer, uforutsigbare budsjettrammer og mangel på samhandling med de ansatte, gir omfattende negative følger for både pasienter og ansatte på sykehusene våre. Strands skrekkeksempel er sammenslåingen av øre-nese-hals- og øyeavdelingene på Ullevål sykehus og Rikshospitalet. Resultatet er i følge Strand langt dårligere enn utgangspunktet.

Jeg finner ikke den minste grunn til å tvile på det Tove Strand skriver, all den tid hun selv har pasienterfaring fra øyeavdelingen. Men Strand kunne faktisk valgt andre, like nærliggende og minst like rystende eksempler på dårlig styring. Strand er styremedlem på Aker universitetssykehus. Jeg er vara til det samme styret. Vi har begge vært nære vitner til en påtvunget organisasjonsendring for Aker sykehus’ del som mangler enhver faglig begrunnelse, og som hittil i alt for liten grad har påkalt offentlighetens oppmerksomhet.

Fra 1. april ble opptaksområdene for sykehusene i Oslo-området endret radikalt. Det skjedde etter en lukket prosess i styret i Helse Øst, og de største endringene var det nettopp Aker sykehus som måtte tåle. Fra å være et rent Oslo Øst-sykehus, mistet over 55.000 innbyggere i Groruddalen med ett slag lokalsykehuset sitt. I stedet må de heretter forholde seg til sykehuset i Lørenskog (Ahus). Samtidig ble 105.000 innbyggere fra Follo-regionen tildelt Aker som ”nytt” sykehus. Endringene ble gjort på tross av samstemte protester både fra Oslo og Follo. Helse Øst hørte ikke på dem.

Hadde endringen i opptaksområdene ført til et bedret sykehustilbud, hadde dette grepet vært til å forstå. Men det er ikke tilfelle. Helse Øst er gjentatte ganger bedt om å forklare hva som utgjør fordelene for pasientene ved å måtte reise fra Oslo til Lørenskog, eller fra Follo til Aker. Noen slik begrunnelse er ikke gitt. Dette åpner for fri spekulasjon, og det mest nærliggende er at regionsstyret ønsket å tildele Ahus et større opptaksområde for å rettferdiggjøre en planlagt og storstilt utbygging av dette sykehuset. Det er heller ikke en veldig fantasifullt å si at det stadige ønsket om reduksjon i sykehusenes budsjetter – såkalt effektivisering – blir ansett som svært mye enklere å gjennomføre i organisasjoner preget av stadig uro.

For uro har de nye opptaksområdene skapt. Det er ingen liten jobb å overføre hundretusenvis av pasienter mellom sykehus – på få måneder - og deretter få på plass budsjetter, pasientrutiner, logistikk og nye samhandlingsmønstre. Kostnadene i form av arbeidstid til møtevirksomhet er ufattelige, for ikke å snakke om den usikre tilværelsen endringene innebærer for sykehusenes pasienter i lang tid.

Spesielt bekymringsfullt er problemene de endrete opptaksområder i Oslo-området skaper for det psykiske helsevernet. Endringene har blant annet ført til at Grorud distriktspsykiatriske senter (DPS), som altså nå ikke sorterer under Aker, ikke lenger kan benytte seg av sengeavdelingene på Gaustad sykehus når dette er påkrevet. I stedet er DPS’et henvist til Ahus, der en slik sengekapasitet ikke finnes i dag. De vedtatte endringene betyr redusert mulighet for kontinuitet og riktig behandling, og ganske sikkert økt risiko for pasienter i en tilstand til fare for seg selv og deres omgivelser. De nye opptaksområdene rører rett og slett ved svært skjøre og møysommelig oppbygde strukturer. Fatale hendelser i den siste tiden burde nettopp ha vist hvor viktig det er med solide strukturer i psykiatrien. Slike hensyn har styret i Helse Øst suverent sett bort fra.

Jeg antar at grunnen til at ikke Tove Strand velger dette eksemplet på vanstyret under sykehusreformen fra sitt eget sykehusstyre, er at hun da ville komme til å legge seg ut med sin egen styreleder. Det er forståelig. Personlig har jeg færre vanskeligheter med dette: For det er styrelederen på Aker, Bente Mikkelsen, som også har vært hovedarkitekten bak de endrete opptaksområdene i Oslo-området. Dette engasjementet har hun vel og merke hatt som viseadministrerende direktør i Helse Øst. I Helse Øst har man nemlig valgt å la de ulike viseadministrerende direktørene bekle styreledervervet i en rekke sykehusstyrer i regionen. Et slikt samrøre av verv og ansettelsesforhold ville sannsynligvis vært utenkelig i næringslivet. Resultatet er at styrelederen har med seg sine direktørvurderinger inn i sykehusets styrerom, og at avgjørelsene som fattes i alt for liten grad tar hensyn til det enkelte sykehus’ og pasientene der sitt beste.

Affæren med de endrete opptaksområdene for Oslo-området, og de dramatiske konsekvensene dette har vist seg å få, viser det etter hvert totale fraværet av demokratisk og folkelig kontroll på beslutningene som fattes i de regionale helseforetakene. Tove Strand er inne på dette i sin kronikk. Strand sier seg allikevel fortsatt å være betinget tilhenger av den sykehusreformen som regjeringen Stoltenberg gjennomførte i 2001. Men er det ikke nå på tide å konkludere annerledes, Strand?

Sykehusreformens sentrale premiss var å fristille sykehusene fra den offentlige forvaltningen. Begrunnelsen var å slippe politikernes detaljstyring av sykehusene. I stedet innførte Lov om helseforetak en styringsmodell svært lik aksjeselskapsloven. Næringslivets logikk for produksjons- og effektivitetsmål ble satt i høysetet, og lik aksjeselskapene ble helseforetakene å betrakte som selskaper med ”bedriftshemmeligheter” og lukkete strukturer. Det er denne modellen som gang på gang har vist seg å føre til feilaktige og skadelige beslutninger, og det er dette som setter en effektiv stopper for den demokratiske kontrollen med hva som foregår. Det er også dette som har avslørt sykehusreformen som uegnet som styringsverktøy for velferdsstatens kronjuvel, vårt offentlige sykehusvesen.

Tove Strand og jeg har ulike roller. I styret på Aker sykehus vil vi kunne finne sammen, og forhåpentlig klare å nøytralisere noen av de mest skadelige av Helse Østs disposisjoner. Som sentralt medlem i Arbeiderpartiet vil det være å håpe at Strand også bruker sin innflytelse til å få partiledelsen til å innse at reformen de valgte å satse på i 2001 har vist seg å føre galt av sted. Det burde ikke være noe dårlig tidspunkt å gjøre dette på nå, i god tid før et stortingsvalg der Strands parti kanskje skal i regjeringsforhandlinger med to partier som er klare motstandere av sykehusreformen. Et ærlig linjeskifte ville også ganske sikkert hjelpe på Arbeiderpartiets oppslutning fra ansatte i offentlig sektor. Spesielt dem av oss om har sitt arbeid på landets mange sykehus.

Upublisert debattinnlegg sendt Dagbladet i august 2004

Topp     Hjem