Bidrar ikke til endring

Tor Øystein Vaaland:
Brev til en minister
Historier om psykisk helse og rus skrevet til Ansgar Gabrielsen
Gyldendal Akademisk 2007

Anmeldt av Are Saastad

Da denne boka kom ut, kalte en kommentator i Aftenposten den for "årets viktigste bok". Etter mitt syn burde boka aldri vært utgitt.

Hvis vi skal ta Aftenpostens påstand på alvor, finnes det argumenter for den: Det er prisverdig å sette på trykk historier fra pasienter og pårørende i psykiatrien, som aldri ellers ville ha kommet til med sine til dels svært sterke erfaringer. Brev til en minister -- som baserer seg på 37 tekster fra den store bunken av personlige brev helseminister Ansgar Gabrielsen mottok -- er dessuten trykket i hele 205 000 eksemplarer, og attpåtil spredt gratis til alle landets helsearbeidere.

Saken er at når Brev til en minister får en slik spesialbehandling, når den påtar seg det store ansvaret det er å bruke store ressurser til å granske en del av samfunnet som virkelig trenger å bli saumfart kritisk; ja, så må den også finne seg i å bli spesielt kritisk saumfart selv. Det tåler den ikke.

Boka er utstyrt med tre forord. Ett av nylig avgåtte helseminister Sylvia Brustad, ett av Brustads forgjenger -- altså brevmottaker Ansgar Gabrielsen -- og ett av forfatter Tor Øystein Vaaland, som er mest kjent som mangeårig generalsekretær i Rådet for psykisk helse. Vaaland har i tillegg unnet seg selv et langt etterord. Alle uttrykker bekymring for tilstanden i norsk psykiatri. Alle takker dessuten hverandre for innsatsen og roser hverandres omsorg for #dem som sitter nederst ved det helsepolitiske bordet* som Ansgar Gabielsen ble så kjent for stadig å snakke om. Det uttrykkes ønske om at det som skjer "der ute i virkelighetens verden, langt unna politiske festtaler og fine dokumenter" blir kjent, som det heter i Vaalands forord.  

Hvorfor ikke bruke sin makt?

Etter slike store ord kan jeg ikke fri meg fra følgende tanke: Alle disse tre er eller har vært i betydelige maktposisjoner nettopp i norsk psykiatri. De bærer dermed et betydelig ansvar for det de mener er skakt og skeivt. Dette problematiseres overhode ikke i boka. Budskapet som presenteres, er at det nå må endring til i norsk psykiatri. Dette er det vanskelig å være uenig i. Men hva denne endringen skal bestå i, som ikke nettopp to helseministre og en generalsekretær kan klare å få til -- ja, det framstår uklart for meg. Slik sett blir all bokas bekymring retorisk ordgyteri, og langt på vei slag i lufta.

Hva står så i boka? Brevene er riktignok helt eller delvis gjengitt, men de er ikke så lange, og de presenteres brokkvis. Mest av alt preges boka av snakk. Vaaland nærmest drukner brevene i egne analyser, betraktninger og drøftinger, i tillegg til en uendelig rekke sitater fra undersøkelser, medieoppslag og litteratur av ymse relevans. Brevene får rett og slett ikke anledning til å engasjere leseren av egen kraft. Vi blir hele tiden fortalt hva vi skal mene om dem. Brevene framstår som innsfallvinkler og påskudd til en alt for ordrik og skriveglad forfatter.

Til en viss grad må nok forlaget ta skylda for dette. Konsulentene i Gyldendal har åpenbart sviktet sin oppgave i å gi Vaaland konstruktiv motstand, om de da ikke har tatt seg helt fri fra dette prosjektet.

Vet best og synes synd på

En hovedinnvending mot Vaalands tekster er likevel ikke omfanget, men den lett nedlatende og besservissende holdningen han stadig avslører. I arbeiderbevegelsen finnes en grunnfestet oppfatning som jeg syns er klok: Det hjelper ikke å ha medlidenhet med folk som er i en undertrykt situasjon, det gjelder å sette dem i stand til å slåss for egen frigjøring. Med andre ord; å gjøre undertrykte ledende, ikke lidende. En slik forståelse av frigjøring er fremmed for Vaaland. Den undertrykte gruppa han skriver om, er mennesker som på ulikt vis er blitt utsatt for forsømmelser, krenkelser og overgrep fra psykiatri og rusomsorg. Dette er mennesker som trenger endring.

Vaaland begrenser seg dessverre til å tolke og synes synd på. Som når han siterer fra et brev fra en kvinne som har fått avslag på søknad om trygd, som lever i angst og som med egne ord har det jævlig. På tross av dette pøser forfatteren på med fiolinmusikk, fordi han ser at "en stor drøm er intakt", nemlig at kvinnen også ønsker å se lyst på livet. Vaaland kommenterer dette slik: "Vakkert, ikke sant?".

Dette ligger farlig nær den reine, skjære sosialpornografi. Jeg finner det nærmest støtende å snakke om en vakker drøm, etter først å ha gjengitt en dypt ulykkelig kvinnes situasjon. En slik kortslutning kan selvfølgelig ha å gjøre med at Vaaland er prest og journalist, og slik sett tilhører et helt annet samsfunnsskikt enn kvinnen og de fleste andre av brevskriverne. Kanskje den klassemessige avstanden har fratatt ham evnen til å gå inn i stoffet på et dypere nivå enn den klisjémessige sentimentalitet. Det er derfor muligens også bare naturlig at den samme forenklingen preger bokas utseende og layout. Den er gjennomillustrert på den mest forutsigbare, platte og fordomsfulle måten å uttrykke lidelse på; triste fotografier av høstløv, visne blomster og kulde. Her er ikke mye som peker i retning av vekst, fornying og kamp! Psykisk sykdom framstilles som et slags ingenmannsland, der alt er dødt, og lite håp finnes. For øvrig er boka nærmest eksepsjonelt rotete, med en kaotisk typografi. Den etterlater et inntrykk av stor forvirring fra bokas avsendere.  

Opprør ønskes ikke

Det er på mange måter sørgelig at en bok som denne er så dårlig at den knapt forsvarer utgivelse. Brevene som Gabrielsen har mottatt viser jo at det trengs et opprør, både mot psykiatriens forstokkethet, brudd på menneskerettigheter og stadige overgrep. Det er fortsatt ikke tatt troverdige oppgjør med lobotomi, tvangssterilisering eller LSD-terapi. Det legges fortsatt lokk på skadevirkningene av elektrosjokk, antidepressiva og tvang. Men dette er ikke Vaalands prosjekt. I stedet har vi fått nok en bok som nøyer seg med å pirke på overflaten, og som verken våger eller evner å ta de grunnleggende debattene -- heller ikke debatten om samfunnets åpenbare uvilje til å bevilge det det koster å gi folk et anstendig liv. Tenk på hva en mann som psykiatrikritiker og forsker Joar Tranøy kunne fått til, dersom han hadde blitt gitt de samme betingelsene som Vaaland!

Dessverre er nok det utenkelig. Det er nemlig åpenbart at boka er kommet til fordi forfatteren og tidligere helseminister Gabrielsen har et svært godt forhold til hverandre -- noe de stadig har visst å markere, enten det er gjennom gjensidig tildeling av styreverv (Gabrielsen oppnevnte i sin tid Vaaland til styret i Helse Øst, Vaaland kvitterte med å sørge for at Gabrielsen ble styreleder i Rådet for psykisk helse), romslige bevilgninger til Rådet under Gabrielsens tid som helseminister eller hyppig offentlig framheving av hverandres kvaliteter. At Brev til en minister er blitt delfinansiert av Ernst & Young, som er synonymt med Gabrielsens nåværende arbeidsgiver, føyer seg pent inn i rekken av vennetjenester. Aldri har vel noen norsk fagbok fått et slikt førsteopplag, sikkert til glede både for Gabrielsens firma og for forfatteren selv.

Det hele dreier seg kanskje om at det er mange som i bunn og grunn har nytte av at situasjonen for mennesker med rusmisbruk og psykisk sykdom er som den er. Godt begrunnet fortvilelse gir mulighet for godt betalte levebrød, også om det innebærer å puste til den gamle og vamle veldedigheten. Det er dette Vaalands bok gjør seg skyldig i, og det er derfor den aldri burde vært utgitt. 

Anmeldelsen er trykket i det faglitterære tidsskriftet Prosa nr 5/08

Topp     Hjem